03.25.2009 Widerøe 2 (H): 4-0

Glade amatører sikrer opprykk mot drevne aviatører!

I sesongens nest siste ligaoppgjør på Aspmyra var det slettes ikke småtterier som sto på spill. Med seier kunne vi nemlig sikre opprykk til 3. divisjon! Lærkula har blitt hektet av opprykkskampen etter begredelige resultater den siste tiden, mens vi og Trøkkeran har taklet presset og standsmessig holdt det gående på toppen av tabellen. Vi hadde med andre ord alt i våre egne hender, og det eneste som kunne stoppe oss var det glade mannskapet hos sliterne i Widerøe 2.

Med en motstander plassert godt nede på nedre halvdel av tabellen (8. plass for å være pinlig nøyaktig), skulle man nok en gang tro at skuringsfaktoren var rimelig grei. Er det imidlertid en ting vi har lært denne sesongen, så er det at man aldri skal skue hunden på hårene i bowlingverdenen, og vi var derfor meget forsiktige med å påberope oss sikret opprykk på forhånd. Til tross for flere flyturer i musikalsk øyemed siden nyttår, kunne vi antakeligvis ikke regne med noen bonuspoeng i det forestående oppgjøret heller.

Widerøe 2 frontes av den humørfylte kaptein Ole, kjent i bowlingkretser som Ole Lukkøye pga. hans fandenivoldske innstilling til spares og strikes. I motsatt oppgjør i høst viste han seg som en dødelig joker, med sikre, stabile kast og en ekstremt kjapp replikk, som er i stand til å vippe hvilken som helst rutinert klubbspiller av pinnen. En utmerket kombinasjon av retorisk spissfindighet og sportslig uovertruffenhet. Ellers mønstrer Widerøe 2 et solid mannskap som flyr høyt på gode dager i hallen. I dag fikk vi -- i tillegg til Ole -- bryne oss på Anniken, en ganske fersk aktør i bowlingmiljøet, og Stine, som med sin vakre, presise hook og gode stabilitet er i stand til å tukte det meste som kommer hennes vei.

Widerøe 2:

• Ole (c)
• Anniken
• Stine

Petter var på øving til et eller annet jodle-/drodleprosjekt (rettere sagt musikalen "Der ute") på musikklinja og uteble derfor fra første serie. Vår startoppstilling for dagen ble derfor følgende:

Kråkesølv:

• Kristoffer
• Thomas
• Fredrik (c)

For Fredrik (c) sitt vedkommende kunne dette også bli en svært avgjørende kamp med tanke på snittet hans. Med Ronny fra Trøkkeran på foreløpig førsteplass, drøye tre snittpoeng over, begynte det å haste med bare to kamper igjen. Den magiske 200-grensa måtte brytes med stil, og med en støttende Henriette på sidelinja kunne det absolutt skje.

Vi begynte første serie knallsterkt, og for en gangs skyld hadde vi stabiliteten på vår side. Ole kjørte på med verbale venstrehooks (med umiskjennelig glimt i øyet) etter hver omgang, men vi lot oss ikke påvirke i nevneverdig grad. Spesielt tospannet Thomas (som hadde lagt kamptrøya til vask og stilte i bandskjorte) og Kristoffer imponerte med sine 173 og 172 poeng, og det var faktisk Fredrik (c) som skuffet denne gangen, med alminnelige 150 som tellende resultat. Ole og Stine leverte varene på Widerøe 2, men litt uflaks gjorde at de ikke klarte å bikke over 150-poengsgrensa, så avstanden ned var behagelig. Etter første serie hadde vi allerede lagt grunnlaget for triumf og opprykk -- godt å se at det meste klaffet!

I forkant av andre serie kom Petter marsjerende inn på courten, og det store spørsmålet var om han var i stand til å levere godt nok i en så viktig kamp som denne. Veien fra himmel til helvete har i enkelte tilfeller vært kort for yngstemann i troppen. Widerøe 2 satte tidlig standarden med en Ole Lukkøye i slag, i kombinasjon med at Stine safet inn flere spares. Fredrik (c) fulgte imidlertid opp med strålende spill, og endte opp på feiende flotte 206 poeng. Det var et etterlengtet brudd på 200-skjemaet for den kyndige kapteinen, som til tross for en god serie etter hvert måtte innse at kampen mot Ronny på toppen av snittlista sannsynligvis blir i tøffeste laget. Kristoffer leverte helt greit på snittet med 148, mens Petter hadde en vanskelig dag på jobben og klokket inn på 128, mye pga. manglende uttelling og en farlig lav andel strikes. Kampen mot Trøkkerans 1500 lagpoeng, som fremdeles står oppført som rekord i divisjonen, sto fortsatt på agendaen, men da måtte vi hente inn i overkant av 520 poeng i tredje serie.

Stående overfor en såpass tøff oppgave, klappet vi totalt sammen. Fredrik (c) tok seg en velfortjent pause og overlot jobben til resten av gjengen, et solidarisk, men noe dumdristig valg. Vi takket for tilliten og leverte vår dårligste tredjeserie så langt i sesongen med fattige 388 poeng (snittet vårt i siste serie ligger på 461), forårsaket av rakning, rakning og atter rakning (som i verbet å rakne). Petter klarte det kunststykket å spille to serier på rad uten en eneste strike, mens Thomas stanget mot veggen til det ugjenkjennelige -- til tross for latterlig harde kast. Kristoffer var den eneste som leverte noenlunde akseptabelt, med 156 som høyeste poengsum internt. Den dramatiske prestasjonssvikten førte til en utrolig spennende innspurt, som var farlig nær å påføre samtlige spillere kroniske hjertelidelser av ymse slag. Før siste og avgjørende kasteomgang var nemlig lagene likt på poeng, og det ble en duell mellom Thomas og Stine verdig Zachary Taylor, Andrew Jackson, Clint Eastwood og hele den ville vesten til sammen.

Stine kastet først, velplassert i lomma, men felte bare 7 av 10 kjegler. Thomas fulgte opp med et steinhardt kast og sendte 9 stk ljomende i bakveggen. Ukonvensjonelt nok gikk Thomas atter en gang frem for neste kast, tok kommandoen og satte sparen med is i magen. Stine følte sannsynligvis presset der hun sto, glapp kula en smule i slippet, og endte på en sur 7-1-kombinasjon. Seieren var allerede sikret, men Thomas lot seg likevel ikke be to ganger og slapp påfølgende ekstrakast hardt ned på bana, og fikk en klokkeklar strike i retur.

Jobben var gjort og 4-0-seier og opprykk var et faktum, til stor jubel fra tilhengere, sponsorer og utøvere. Takk skal dere ha, alle som én! Nå jager vi seriegullet, og med seier i neste og siste kamp mot Trøkkeran kan det fort bli en realitet. Følg med!